Fear of the thought of doing something is a challenge to do it.

Jeg er på mitt andre år i utdanningen for å bli førskolelærer, og jeg trives veldig godt i utdanningen selv om jeg begynner å bli en smule skolelei. Ikke alle fagene er interessante, selv om jeg skjønner viktigheten i dem. Selvfølgelig har jeg fag som er utrolig spennende, men jeg har ingen motivasjon lenger.
Jeg har fundert lenge på hva grunnen til det kan være - For jeg vet jeg har lyst til å jobbe i barnehage. Jeg begynte å tvile på om det var dette jeg passet til, men allikevel føles det så rett. Jeg er nødt til å jobbe med mennesker, eller så kjeder jeg vettet av meg. Sånn er det bare!

Men, det at jeg er på slutten av mitt andre år, og at det snart bare er ett år igjen til jeg er ferdig skremmer meg. Hva om jeg ikke vet nok? Når vet jeg at jeg faktisk er klar for å jobbe som pedagogisk leder og det ansvaret det fører med seg?
Det er tross alt barn jeg skal jobbe med. Barn som kommer i barnehagen fra de er ett år gamle frem til de er seks. Det er mange år - For ikke å snakke om alle timene de tilbringer i barnehagen på en uke. De kommer tidlig om morgenen, og drar sent - ofte fem dager i uka.
Det betyr at vi som jobber i barnehagen faktisk er en stor del av oppdragelsen til barna.

Vi skal hjelpe dem å bygge sin egen identitet, samtidig som at vi skal gi dem de puslebitene de trenger for å fungere i samfunnet. De skal lære, vokse, oppleve, føle og mene. Og alt dette skal vi legge opp til. Det er ikke bare ett barn vi har ansvar for - det er ofte mange. Ja, opp til 25 stykker kan man få trøkt inn på en avdeling. Det er MANGE barn man skal passe på at får alt de trenger både fysisk og psykisk.
Er de hvor de skal være i utviklingen motorisk sett? Hva med språklig? Hvordan har de det følelsesmessig?
Jeg er SÅ redd for at jeg ikke skal klare å gi barna de redskapene de trenger for å få et grunnlag til de begynner på skolen.
Det er ikke til å stikke under en stol viktigheten vi har for fremtidig læring og utvikling hos og for barna.

Mamma og meg.

Selvfølgelig er jeg ikke alene om dette her, for jeg er jo ikke den eneste som vil befinne meg på avdelingen jeg kommer til å jobbe i - eller i barnehagen, for den saks skyld. Men JEG har ansvaret for det pedagogiske opplegget som skal tilrettelegges. Hva om jeg feiler?
Skremmende.

Jeg har lyst til å være en person som barna kan føle seg trygg på, en person som barna føler de kan komme til, en som lytter til dem, og som er skapende og kreativ sammen med dem. En person og en førskolelærer som er morsom, men som samtidig tar dem seriøst.
Barn er det mest uskyldige og rene man kan finne på jorda, de trenger ordentlige og trygge rollemodeller rundt dem, som kan være der for dem, veilede og vise dem vei.

Kanskje er det denne redselen som kommer til å gjøre det sånn at jeg faktisk jobber hardt for å oppnå den jeg vil være for og med barna? Kanskje er det sunt å føle seg litt redd, ellers blir man slapp og slutter å bry seg?

Jeg bare håper at jeg har tatt det riktige valget, ikke bare for min egen del, men for de fremtidige barna jeg skal tilbringe masse tid sammen med.

Hva skremmer deg med tanke på utdannelse og fremtid?