Growing old is mandatory; growing up is optional.

Gratulerer så masse, snuppa! Du får passe på å ta deg masse pauser fra eksamenslesinga, og virkelig nyte dagen - Dét har du fortjent! ♥ ♥

I open at the close.

Endelig! Tre år etter siste Harry Potter bok kom ut er jeg nå ferdig. Det er helt utrolig at jeg har klart å holde meg unna spoilers så lenge som jeg har gjort.
Jeg ble helt hekta på den siste boka, og klarte såvidt å legge den fra meg. Ville bare ha den med meg overalt, haha! Jeg tok den kanskje litt langt da jeg spurte venninna mi Maren om jeg kanskje kunne ta den med på klasseavslutning, hahah.

Jeg begynte å lese bøkene etter jeg hadde sett de fire første filmene, så jeg lå ganske så langt etter kan du si. Den siste boka var den første jeg leste uten å ha sett filmen først, og det gjorde det jo bare enda mer spennende!



I tillegg får man jo vite så mye mer i bøkene enn filmen, forståelig nok - Det er jo begrenset hvor mye man har tid til å få med i en film.
Den siste boka var dødsspennende fra første side til siste slutt. Allikevel, så er den sjette boka ("Harry Potter and the Half-Blood Prince") min favoritt. "Harry Potter and The Goblet of Fire" er også en utrolig bra bok. De tre første er på en måte så uskyldige, og man får mer en innføring i den magiske verdenen Harry lærer seg å leve i. Det er jo mot slutten man får vite mer om hans skjebne og hva han har å gjøre.
Jeg elsker bøkene, og det er faktisk litt trist at det nå er ferdig. Heldigvis kan jeg glede meg til de to filmene som skal dekke den siste boka kommer. Ah, skal bli helt herlich!



Har du lest Harry Potter bøkene? Isåfall, hvilken er din favoritt?
Har du planer om å lese bøkene om du ikke har gjort det hitill?

Good art is not what it looks like, but what it does to us.

Å la seg inspirere tror jeg er noe av det viktigste vi mennesker gjør. Det gjør at vi utvikler oss. Det gjør at vi får lyst til å stå opp opp morgenen og faktisk gjøre noe med dagen.
Inspirasjonen kan man finne overalt, både i gjenstander, drømmer og mennesker.
Det kan være de teiteste tingene.
Jeg vet for eksempel ikke hvor mange verdensproblemer jeg har løst ute på verandaen vår, hvor utsikten er mot en togbane, bilvei og generelt ganske så kjedelige ting. Men, når jeg ser på alle menneskene som sitter på toget, sitter i bilene, går på gangveien så finner jeg inspirasjon. Alle har et mål, et sted de skal, noe de skal gjøre - Og på ett eller annet vis gir det meg inspirasjon til å løse eventuelle problemer jeg har.

..Jeg sa det var teit!
Men det gjør ikke noe, så lenge man finner det som gir en motivasjon og nye ideer.
Musikk for eksempel, ah - suites my soul! Jeg tror ikke jeg kunne ha levd én dag uten musikk.
Bilder og kunst som inspirerer meg til å være kreativ, noe jeg elsker å være.




Jeg har mennesker i mitt liv som jeg er så heldig å kjenne, og de tar jeg stor inspirasjon fra.
~ Marte, som alltid er positiv uansett hva som skjer, og som finner glede i de MINSTE tingene.
~ Tonje Marie, som har humpet rundt på krykker i laaang tid nå, men som smiler like bredt.
~Maren, som er den lesehesten når det kommer til skolepensum, som suger opp all tørr teori som om det var alkohol - for jenta finner tid til å bli så dritings at vi står sammen på verandaen, i hvert vårt hjørne, klare for å kaste opp.
~Pappa, som har møtt stor motgang trosser det meste og har en så stor indre styrke at det burde inspirere de fleste. Tross uenighetene vi har, så beundrer jeg ham det motet og motivasjonen han har, og om jeg bare hadde hatt halvparten av det hadde jeg kommet lang vei.
~Og ikke minst; Mamma. Jeg vet ikke om en person som er mer godhjerta, varm, intellektuell og morsom. Hun er min aller beste venn, og den største inspirasjonen av dem alle.

Det å finne én ting hver dag som inspirerer til å forandre ved ting man ikke er fornøyd med, har jeg kommet lang vei med. Selvfølgelig, veien blir til mens man går - Og det masse som er ugjort, men ved inspirasjon og motivasjon vet jeg at jeg kan klare det. Og jeg vet at du kan det også!


Hvem eller hva inspirerer deg?

Fear of the thought of doing something is a challenge to do it.

Jeg er på mitt andre år i utdanningen for å bli førskolelærer, og jeg trives veldig godt i utdanningen selv om jeg begynner å bli en smule skolelei. Ikke alle fagene er interessante, selv om jeg skjønner viktigheten i dem. Selvfølgelig har jeg fag som er utrolig spennende, men jeg har ingen motivasjon lenger.
Jeg har fundert lenge på hva grunnen til det kan være - For jeg vet jeg har lyst til å jobbe i barnehage. Jeg begynte å tvile på om det var dette jeg passet til, men allikevel føles det så rett. Jeg er nødt til å jobbe med mennesker, eller så kjeder jeg vettet av meg. Sånn er det bare!

Men, det at jeg er på slutten av mitt andre år, og at det snart bare er ett år igjen til jeg er ferdig skremmer meg. Hva om jeg ikke vet nok? Når vet jeg at jeg faktisk er klar for å jobbe som pedagogisk leder og det ansvaret det fører med seg?
Det er tross alt barn jeg skal jobbe med. Barn som kommer i barnehagen fra de er ett år gamle frem til de er seks. Det er mange år - For ikke å snakke om alle timene de tilbringer i barnehagen på en uke. De kommer tidlig om morgenen, og drar sent - ofte fem dager i uka.
Det betyr at vi som jobber i barnehagen faktisk er en stor del av oppdragelsen til barna.

Vi skal hjelpe dem å bygge sin egen identitet, samtidig som at vi skal gi dem de puslebitene de trenger for å fungere i samfunnet. De skal lære, vokse, oppleve, føle og mene. Og alt dette skal vi legge opp til. Det er ikke bare ett barn vi har ansvar for - det er ofte mange. Ja, opp til 25 stykker kan man få trøkt inn på en avdeling. Det er MANGE barn man skal passe på at får alt de trenger både fysisk og psykisk.
Er de hvor de skal være i utviklingen motorisk sett? Hva med språklig? Hvordan har de det følelsesmessig?
Jeg er SÅ redd for at jeg ikke skal klare å gi barna de redskapene de trenger for å få et grunnlag til de begynner på skolen.
Det er ikke til å stikke under en stol viktigheten vi har for fremtidig læring og utvikling hos og for barna.

Mamma og meg.

Selvfølgelig er jeg ikke alene om dette her, for jeg er jo ikke den eneste som vil befinne meg på avdelingen jeg kommer til å jobbe i - eller i barnehagen, for den saks skyld. Men JEG har ansvaret for det pedagogiske opplegget som skal tilrettelegges. Hva om jeg feiler?
Skremmende.

Jeg har lyst til å være en person som barna kan føle seg trygg på, en person som barna føler de kan komme til, en som lytter til dem, og som er skapende og kreativ sammen med dem. En person og en førskolelærer som er morsom, men som samtidig tar dem seriøst.
Barn er det mest uskyldige og rene man kan finne på jorda, de trenger ordentlige og trygge rollemodeller rundt dem, som kan være der for dem, veilede og vise dem vei.

Kanskje er det denne redselen som kommer til å gjøre det sånn at jeg faktisk jobber hardt for å oppnå den jeg vil være for og med barna? Kanskje er det sunt å føle seg litt redd, ellers blir man slapp og slutter å bry seg?

Jeg bare håper at jeg har tatt det riktige valget, ikke bare for min egen del, men for de fremtidige barna jeg skal tilbringe masse tid sammen med.

Hva skremmer deg med tanke på utdannelse og fremtid?

Sunday child.

Å skrive det aller første blogginnlegget skulle vise seg å ikke være så lett. Hva skal man skrive? Skal man introdusere seg, eller skal man bare ta tiden til hjelp, og håpe på at innleggene viser litt hvem man er som person?
Aner ikke.
Men, jeg kan si såpass som at; Jeg aner ikke helt hva jeg vil blogge om, mest sannsynlig blir det det som faller meg inn der og da.
Jeg bare føler en trang for å skrive og være kreativ.

Jeg fikk lyst til å innlede det aller første innlegget med en liten photostory jeg og to venninner av meg laget i forbindelse med en norskoppgave vi hadde.
Jeg synes diktet er så utrolig fint, og jeg er storfornøyd med bildene vi fant.


Enjoy!

(PS: Det kan hende du må skru opp lyden litt.)